MÅTTE BETALE EN PRIS: Kjell Ross Bendixen og andre barn av krigsseilere har måttet lide for den manglende respekten krigseilerne møtte i etterkrigstiden.
Tri Nguyen Dinh
Krigsseilerne
– Nesten ingen visste at far var krigsseiler
Knut Ross Bendixen seilte for den norske handelsflåten under hele andre verdenskrig, men få kjente til hans viktige innsats for Norge og de allierte. Den manglende anerkjennelsen gikk også utover krigsseilernes barn og familie.
tri@maritimlogg.no
– Folk visket og tisket om at han var alkoholiker og dranker, men få eller ingen visste årsaken bak, forteller Kjell Ross Bendiksen til Maritim Logg.
Han er sønnen til matrosen og skytteren Knut Ross Bendiksen som seilte i den norske handelsflåten, som var en av de alliertes viktigste bidragsytere under andre verdenskrig.
Knut Ross var marineutdannet i Horten. Fra 1940-1945 tilhørte han blant annet Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten som skulle beskytte norske skip.
Norske handelsskip i utenriksfart måtte ha en form for egenbeskyttelse i tillegg til konvoieskorte, skriver «Krigsseilerregisteret».
Fikk medaljer
Knut Ross mønstret på 15 skip under krigen og fikk seks utmerkelser for innsatsen.
Han ble likevel svartelistet i «Bad elements list», som Maritim Logg tidligere har skrevet om.
– Han var prinsippfast og unngikk nok ikke en krangel om han mente at noe var feil. Han hadde noen disputter med kapteinen. Jeg vet også at han nektet å seile et par ganger, da instinktet hans sa seilasen skulle bli farlig eller umulig, sier Kjell Ross.
RØRT: Når Kjell Ross Bendixen tenker eller forteller historien om sin far kommer tårene. Her på en NSF-konferanse.
Tri Nguyen Dinh
Det står ikke noe hvorfor Knut Ross ble svartelistet, de som ble svartelistet hadde heller ingen tilsvarsrett. Svartelistingen kan være årsaken til at han aldri dro på sjøen igjen etter sin hjemkomst i 1946, tror sønnen som har vært kritisk til at sjøfolk ble kalt «dårlige elementer».
Mistet skolegangen
Sammen med en søster og en bror, vokste Kjell Ross opp med faren og moren på Setermoen i Troms.
– Vi mistet mye av barndommen og skolegangen på grunn av fars traumer. Han fikk aldri hjelp og det var drikking og mye mareritt på natta. Vi ble vekket av skrik og hyl. Men det verste var å være i konstant beredskap for neste utbrudd. Vi mistet fokus og konsentrasjon og det ble dårlig søvn.
Mye av Knut Ross sine traumer skyldtes at han allerede som 19-åring så døden på nært hold. Han så skip frakte kasser med døde og halvdøde mennesker med manglende bein, armer og øyner, har han fortalt sønnen. Innvollene kunne tyte ut av kroppene.
Knut Ross måtte også fraseile skrikende sjøfolk som lå på sjøen etter at skipene hadde blitt torpedert, i følge Kjell Ross.
Faren slet, forståelig nok, lenge med dette. Men han var aldri voldelig eller ubehagelig mot barna. Han vær en kjærlig og god far, tillegger Kjell Ross.
Vi mistet mye av barndommen og skolegangen på grunn av fars traumer.
– Det verste med vår barndom var egentlig mangelen på respekt og anerkjennelse på hva far hadde vært igjennom og bidratt med for landets kamp for frihet. Få eller ingen visste at han hadde vært på sjøen og kjempet mot nazistene. Det hadde hjulpet far, men det hadde også hjulpet oss. Det gjør meg sint at samfunnet kunne la det skje.
Mye skam
Det ble ryktespredninger, baksnakking og fordømmelse som medførte mye skam.
– Vi burde egentlig følt på enorm stolthet for fars innsats. Det ble en del slåssing i løpet av barne- og ungdomsåra på grunn av drittsnakkingen.
Det at samfunnet ikke anerkjente faren og mange av de andre krigsseilerne i etterkrigstiden, synes Kjell er forferdelig trist.
– Da han kom fra krigen til Oslo og meldte seg til hyrekontoret ble han fratatt pass og seilebevis. Han fikk en bukse og en skjorte, men ikke sko, det var ydmykende. Når jeg tenker på hvordan noen av krigsseilerne ble behandlet etter deres bidrag blir jeg forbanna.
Ble anerkjent én gang
I løpet av sin barndom var det bare en gang Kjell Ross så at faren fikk anerkjennelse og en takk. Historien har brent seg inn i hans minne.
– Jeg var bare åtte år gammel og det var «Forsvarets dag» på Setermoen der Forsvaret skulle vise fram krigsmateriell og personale. En drilltropp kom marsjerende med et befal i front. Da befalet så far, så stoppet han opp hele marsjen og gikk rett bort til far som hadde på seg dress med medaljer og patcher. Befalet gjorde honnør og far gikk rett opp i giv akt. I ettertid har jeg tenkt mye på dette og tenkt at det var den eneste gangen noen viste respekt og visste hva far hadde vært igjennom, sier en gråtkvalt Kjell Ross og tørker bort noen tårer.
I ettertid har jeg tenkt mye på at det var den eneste gangen noen viste respekt og visste hva far hadde vært igjennom.
Det har tross alt gått bra med barna til krigsseileren Knut Ross Bendiksen. Selv med en vanskelig barndom, preget av fyll, skam og redsel som gikk utover skolegangen, har søsknene ironisk nok blitt pedagoger alle tre.
– Man kan godt si at vi er løvetannbarn. Det ble folk av oss også.
Nå ønsker Kjell Ross at Norge og myndighetene skal lære mest mulig av historien og ta skikkelig vare på framtidige krigsseilere og veteraner når de kommer hjem fra en krig.
– Vi kan ikke la historien gjenta seg, at framtidige krigsseilere ikke får den anerkjennelsen, respekten og den medisinske behandlingen de fortjener etter en innsats for storsamfunnet. Det er en skam det som skjedde, den skammen må ikke gjentas, avslutter han.
– De bidro mest, men ble ansett som noe negativt
Krigsseilere har vært forbundet med folk som ikke takler livet, derfor kunne det å være barn av krigsseilere være vanskelig, ifølge forsker.
– Flesteparten av krigsseilerne klarte seg utmerket, men de ble ikke nødvendigvis sett på som krigsseilere, men bare vanlige fungerende mennesker. Mens traumatiserte og alkoholiserte sjøfolk som hadde seilt under krigen ble forbundet med å være krigsseiler. Det kunne gjøre det skamfullt å være barn av en krigsseiler, sier historiker og leder for Norsk senter for krigsseilerhistorie, Bjørn Tore Rosendahl.
HISTORIKER: Bjørn Tore Rosendahl
Tri Nguyen Dinh
Gjennom arbeidet med Krigsseilerregisteret har han vært i kontakt med hundrevis av krigsseilerbarn og gjennomgått dokumentasjon rundt temaet. Mange har fortalt lignende historier som Kjell Ross Bendiksen, om en vanskelig oppvekst med en alkoholisert og traumatisert far. Manglende forståelse for hva krigsseilerne hadde vært igjennom gjorde det skamfullt for både sjømannen og familien.
– Det er et paradoks at de som hadde gitt det største bidraget i krigen ble ansett som noe negativt. Det kom av at mange av krigsseilerne som ikke taklet hverdagen i etterkrigstiden ble veldig synlige blant folk, sier Rosendahl.
Kunnskapsmangel
At familien til krigsseileren også møtte på fordommer og vanskeligheter skyldtes manglende kunnskap om hva krigsseilerne hadde utrettet, hvilke risiko de hadde vært utsatt for og hvilke følger det kunne få for dem. Man kjente ikke til forklaringen på hvorfor mange av sjøfolka ikke taklet livet, mener forskeren.
Mange sjøfolk var selv ikke klar over at de hadde traumer og at det var derfor de ikke taklet hverdagen. Det gikk mange år for man forsto, både i storsamfunnet og i familiene selv at innsatsen på handelsflåten under verdenskrigen hadde virket inn på helsa, sier forfatter og forsker Guri Hjeltnes som har skrevet krigsseilernes historie og møtt mange hundre krigsseilere og deres familier.
– Mange av krigsseilernes koner og deres barn kunne si til meg: «Vi forsøkte å dekke over og overså både sinne og frustrasjon. Vi måtte jo få hverdagen til familien til å gå opp. Vi fikk lite hjelp til å forstå hva som skjedde når ektemann/far slo seg vrang eller kom opp i vansker».
Mange av krigsseilerne slet for eksempel med søvnproblemer, men forsto ikke hva det skyldtes. Mange av problemene ble heller ikke merkbare med en gang, men kom etter hvert. Det kom med årene senskader og etterreaksjoner og verken familien selv, lokalsamfunnet eller storsamfunnet hadde kunnskap til å knytte det opp mot hva de hadde opplevd under krigen, i følge Hjeltnes.
– Det tok lang tid før man skjønte at hvis en sjømann skalv på hendene, det luktet av han og han slet med alkohol så var det ikke fordi han «bare» var en sliten fyllik, men var reaksjoner etter belastningen etter mange år på sjøen.
Ujålete folk
Hjeltnes understreker at det tross alt gikk det bra med de fleste krigsseilerne.
– Sjøfolkene på handelsflåten var en robust, stolt og dyktig yrkesgruppe som var tilpasningsdyktige. En sjømann er et menneske som prøver å finne løsninger. Ujålete folk og praktiske. Mange sjøfolk kunne sy, strikke, henge opp gardiner og pusse opp et hus. Det er praktiske mennesker. Fikk de seg en jobb da de kom tilbake fra krigen og fikk en tilknytning til samfunnet, så gikk det stort sett bra med dem. Heldigvis gjaldt det de fleste, men dessverre var det mange som ikke taklet de harde årene på havet, sier Hjeltnes og føyer til: - Vi kan jo virkelig spørre oss om hva generasjoner veteraner fra tidligere kriger har slitt med – når den medisinske kunnskaps om traumer og det vi i dag alle kjenner som post-traumatisk stressyndrom kom så sent.
For framtiden er det viktig å ha kunnskap og bevissthet om hva de som har opplevd krig kan ha gjennomgått, mener Rosendahl.
– Det kan være en grunn til at folk er som de er eller gjør som de gjør. Om vi har kunnskap og forståelse vil det være mindre skamfullt og vanskelig for både krigsdeltakerne og deres familier om historien skulle gjenta seg, sier Rosendahl.