Den første arbeidstidsloven på norske skip i 1919

I 1895 var 20 prosent av den norske flåten dampskip. I 1907 fikk Norge for første gang en større dampskipsflåte enn seilskipsflåte, og i 1916 utgjorde dampskip 75 prosent av flåten vår. Dampmaskinene var hurtigere enn seilskipene, de var mindre utsatte for vær og vind og tidsmessig mer pålitelige, noe som var særlig viktig for linjefarten. Alt dette gjorde at dampskipene ble foretrukket foran seilskipene. 

Da det danske skipsverftet Burmeister & Wains Maskin- og Skibsbyggeri bygget verdens første dieseldrevne skip i 1911, M/S «Selandia», medførte det starten på en teknologisk revolusjon innenfor skipsfarten. Overgangen fra seil til damp og diesel førte også til at det vokste seg fram en ny stillingskategori innenfor skipsfarten: maskinistene.

Organisering av sjøfolk

Mot slutten av 1800-tallet ble det stiftet en rekke arbeidsgiverforeninger og fagforeninger. Norges Skibsførerforbund ble stiftet i 1889. LO ble stiftet i 1899 under navnet Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon. Det norske maskinistforbund ble stiftet i 1902. Det hadde eksistert ulike matrosforeninger i norske byer allerede på slutten av 1800-tallet. Disse ble i 1910 samlet i Norsk Matros- og Fyrbøter-Union, som var forløperen til Norsk Sjømannsforbund. Unionen var tilknyttet Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon. Norsk Styrmandsforening ble stiftet i 1910. Kokker og stuerter hadde ulike foreninger, som i 1920 ble konsolidert i Norsk Sjørestaurasjonsforbund.  

På arbeidsgiversiden ble Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F) stiftet i år 1900. Norges Rederforbund ble stiftet i 1909 og ble fra 1912 også en arbeidsgiverorganisasjon. Ruteskibenes Rederiforening ble etablert i 1903. Krav om tariffavtale fra maskinistene førte til at ruteskiprederiene etablerte Redernes Arbeidsgiverforening (R.A.F) i 1912. Ruteskibenes Arbeidsgiverforening knyttet seg til Norsk Arbeidsgiverforening (i dag NHO). 

Den første sjømannsstreiken

Før organisasjonene ble dannet, hadde lønn blitt fastsatt av det enkelte rederi. Etableringen av organisasjonene medførte at det ble utviklet tariffavtaler med hyretabeller hvor lønn til ulike stillinger fremgikk. I starten ble det etablert lokale tariffavtaler direkte med det enkelte rederi. Matros- og Fyrbøter-Unionens første tariffavtale ble inngått i 1911 med Skien-Telemarkens Dambskipsselskab. Det var imidlertid maskinistene som skapte grunnlag for landsomfattende tariffavtaler i sjøfarten ved den første organiserte sjømannsstreiken i Norge i 1912. Den utløsende faktoren for streiken var at Det Bergenske Dambskipsselskab og Nordenfjeldske Dambskipsselskab nektet førstemaskinistene og førstestyrmennene å spise i salongen sammen med skipsføreren og passasjerene. 

Da Matros- og Fyrbøter-Unionen ble etablert i 1910 stod tre saker høyt på agendaen: En lov om arbeidstid, en lov om bemanning og en sjømannslov. Da lønnsforhandlingene mellom Rederforbundet og Matros- og Fyrbøter Unionen i 1917 brøt sammen på bakgrunn av Unionens krav om bemanning i overenskomsten, oppstod det fare for storstreik. Det ville i så fall kunne lamme skipsfarten, hvor norske redere tjente svært gode penger på den livsfarlige transporten under første verdenskrig.

Statsminister Gunnar Knudsen innkalte partene til megling på sitt kontor. Unionen fikk lovnad om at regjeringen skulle oppnevne en komité for å vurdere både arbeidstid og bemanning. En uke senere, den 23. mars 1917, ble den første partssammensatte lovkomitéen innen sjøfarten oppnevnt. Komitéen fikk i oppdrag å lage regler om arbeidstid og bemanning.  

Arbeidstid til diskusjon

På bakgrunn av komitéens forslag ble en bemanningsskala for alle stillingskategorier fastsatt ved forskrift den 14. juni 1918. Fastsettelsen av forskriften skulle imidlertid ikke vise seg å være en varig løsning på uenigheten mellom partene om bemanning. Spørsmålet om bemanning, som hang nært sammen med arbeidstiden, hvor partene også var dypt uenige, skulle bli gjenstand for en rekke diskusjoner utover 20- og 30-tallet – og helt fram til i dag. 

Sjøfartsloven av 1893 inneholdt kun én bestemmelse om arbeidstid, nemlig at arbeid på søndager skulle særskilt godtgjøres. Med sjødyktighetsloven av 1903 ble det innført en bestemmelse om at arbeidstiden skulle inndeles på «sedvanemessig» måte, det vil si en tovaktsordning med 12 timers alminnelig arbeidstid. Utover dette fantes ingen arbeidstidsregler. Imidlertid oppstilte sjødyktighetsloven en plikt for skipsføreren til å påse at mannskap som skulle ha første vakt etter avgang fra havn, var tilstrekkelig uthvilt.

Komitéens flertall foreslo innført et trevaktsystem for maskinister dersom antallet maskinister om bord gjorde det mulig. Dette medførte i praksis en 8 timers arbeidsdag. For dekksmannskap foreslo komitéen videreført 12 timers arbeidsdag. Redernes representanter mente at lovarbeidet burde utsettes til etter krigens slutt og at det ville være et «dristig eksperiment at lovfæste regler om bemanding og arbeidstid».

Fikk ikke åtte timers dag

Sjøfolkene hadde håpet at de i likhet med arbeidsfolk på land, som hadde fått 8 timers arbeidsdag innført i 1919, skulle få det samme. Det gjorde de imidlertid ikke, bortsett fra at arbeidstiden i havn ble satt til 8 timer. Den 11. juli 1919 ble den første arbeidstidsloven på skip vedtatt av Stortinget, men uten 8 timers alminnelig arbeidsdag.

Innføring av 8 timers arbeidsdag i skipsfarten ble en av de viktigste sakene for sjøfolkene etter 1919. Det største stridstemaet på ILOs første maritime konferanse i Genova i 1920 ble nettopp arbeidstid. Sjøfolkenes representanter håpet at ILO skulle innføre en 8 timers dag, noe rederne ga klar beskjed om at de var imot. Til sjøfolkenes frustrasjon ble 8 timers dag nedstemt med én stemme på konferansen. Sjøfolkene var særlig skuffet over at sjøfartsdirektøren stemte imot, siden hans stemme kunne sikret 8 timers dag internasjonalt. Sjømannsorganisasjonene krevde ham avsatt, men lyktes ikke med det. Det skulle gå 16 år før 8 timers dag for sjøfolk ble vedtatt av ILO. 

8 timers alminnelig arbeidsdag ble innført i 1939 på norske skip over 2.500 bruttotonn. Ved den andre arbeidstidsloven på skip, som ble vedtatt i 1949, ble 8 timers dag innført for skip over 500 tonn. Med det ble også et trevaktsystem innført. Ukentlig arbeidstid ble satt til 48 timer, og 54 timer i lokal rutefart.