Man skal ikke forvente at folk vet og kan alt om historien til de enkelte forbund, men at norske sjøfolk ihvertfall setter seg inn i historien til det forbundet de velger å kritisere, er vel ikke for mye forlangt.

Ekstra ille er det når folk som angivelig skal gjøre en «bedre» jobb for sjøfolka, fremstår som historieløse i det relevante området.

Ofte tyr man til noe som heter «Brandonlinis lov» eller «bullshit assymetriprinsippet»; Det er mye lettere å komme med en tilfeldig påstand enn å bevise at påstanden er feil, selv om den faktisk ER feil. Påstandene om at NSF ikke gjør noe er et veldig godt eksempel. Mange tillitsvalgte og ansatte i forbundet har brukt store mengder tid og energi på å motbevise faktafeil fra Rederiforbundet, rederne, politikerne og paradoksalt nok, sjøfolk. Tid som kunne ha vært brukt til å gjøre enda mere for medlemmene og norsk sjøfart. Dunning-Kruger syndromet gjør seg også gjeldende blant Sjømannsforbundets kritikere. Messeprat og misforståelser tas for å være korrekte beskrivelser av enkelte hendelser og blir ukritisk spredt som gospel.

Lang liste

Hvis jeg skulle ramse opp alt det gode arbeidet NSF har gjort siden forbundets spede start, ville det krevd en bok på størrelse med Ringenes Herre triologien. Men her er noen ytterst få høydepunkter:

 NSF har jobbet hardt for sjøfolkas rettigheter siden oppstarten. For eksempel, kan jeg nevne at i 1929, da skibsreder M. Klausen fra Haugesund, drev med underbetaling av mannskapene, besluttet forretningsutvalget, etter henstilling fra Haugesund avdeling, å blokkere rederiets samtlige skip for tilgang på organisert arbeidskraft. Med andre ord ble medlemmene effektivt tatt ut i streik. Klausen måtte kjapt krype til korset i en av de første av en rekke arbeidskonflikter med norske sjøarbeiderforbund, som så slo seg sammen til NSF, tidlig på 30-tallet. Allerede på den tiden var disse organisasjonene viktige innspillere og etterhvert partnere i ITF, for å utarbeide lover og regler på sjøen, som vi den dag i dag fremdeles nyter godt av.

I 1950 var NSF med på å sikre «krigsrisikotillegg for fart i Det fjerne Østen» for norske sjøfolk.

Gjennom 50-tallet var NSF pådriver for å blokkere tilgangen til skip under bekvemmelighetsflagg (Panama flagg), noe som etter hvert fikk full støtte i hele ITF. Disse aksjonene sørget for ordnede forhold for sjøfolk på mange skip.

Reddet 700 norske sjøfolk

I nyere tid, kan jeg blant annet nevne den kjente utflaggingssaken mot Color Line, Rederiforbundet og Solberg-regjeringen. Den gang hovedtillitsvalgt Ronny Øksnes lot familie og helse komme i andre rekke under denne kampen og ble nok aldri takket skikkelig etter at seieren var et faktum. Et nøkkelpunkt jeg husker godt er møtet forbundet fikk til med EFTAs overvåkningsorgan ESA. Et notorisk vanskelig møte å få til og meget viktig i kampen mot overmakten. En kamp som norske sjøfolk vant og minst 700 arbeidsplasser på sjøen ble reddet etter mange år med debatter, møter og søvnløse netter for de innvolverte, meg selv inkludert. Vi brukte denne tiden på å informere og forklare Solberg regjeringen og Stortingspolitikerne om konsekvensene av visse politiske grep, om hva som var fornuftig å gjøre, hva som ikke var det og hvorfor. Våre ord falt ofte for døve ører og det kom til hyppige klinsj med advokaters innsats, mellom motpartene. De tre forbundene i Maritimt Hus hadde engasjert 1 (en) advokat, nemlig Terje Hernes Pettersen, på deling i denne saken. Rederiforbundet møtte opp med opptil 14 advokater på noen av møtene. Til tross for den overraskende og meget viktige seieren lød en av de første kommentarene under en av de første skipsbesøkene under seiersrunden, som følger: «Forbundet gjør faen meg ikke noe for sjøfolka!»

Nøkternt drevet

En feiloppfatting av NSF er at det sitter noen «pamper» på «toppen» og «mesker seg med kanapéer og champagne». Jeg kan garantere at det knapt finnes et forbund i verden som er drevet mer nøkternt og fremfor alt mer åpent enn Norsk Sjømannsforbund.

Jeg avslutter med å svare på spørsmålet «hva har NSF fått til gjennom 100 år?»: Sikret at det fremdeles finnes norske sjøfolk og at det er et yrke man kan leve godt av. Til tross for at enorme krefter har presset imot hele veien.

Krisztian Konszky,
forpleiningsassistent
i Color Line