Jógvan H. Gardar

jhg@maritimlogg.no

Kommentar: Miljøforvaltningens prioriterte EU/EØS‑saker for 2026 er Klima- og miljødepartementets egen oversikt over hvilke EU‑ og EØS‑prosesser som blir viktigst på klima‑ og miljøområdet det kommende året. Dokumentet skal både gi et bilde av utviklingen i EUs grønne giv og vise hvordan Norge planlegger å følge opp regelverk som er avgjørende for å nå nasjonale klima‑ og miljømål. I dette bildet er maritim næring med – men du må lese ganske nøye for å se hvilken plass grønn skipsfart faktisk får.

Notatet beskriver hvordan miljøforvaltningen skal følge opp EØS‑forpliktelser som er avgjørende for norske klima- og miljømål – men sier lite om hvordan Norge vil bruke EU‑regelverket til å ta en tydelig frontposisjon, for eksempel på grønn skipsfart.

Dokumentet er tungt på klimakvoter, sirkulær økonomi, kjemikalier og naturrestaurering. Maritim sektor er med, men mer som en del av bakteppet enn som en tydelig, gjennomgående prioritet. Grønn skipsfart trekkes likevel eksplisitt fram: Klima- og miljødepartementet deltar på høyt nivå i EUs arbeid med grønn skipsfart, og temaet er navngitt som et av hovedområdene i den grønne alliansen mellom Norge og EU. Det gjør det desto mer påfallende at maritim næring ikke gis en klarere, mer operasjonalisert plass i selve prioriteringsdokumentet. Skipsfarten nevnes, men den rammes inn som ett tema blant mange i en lang liste over regelverk og prosesser.

Holde tritt med EU

Leser man teksten tett, er mye av EU‑arbeidet beskrevet i klassiske forvaltningskategorier. En «stor mengde klima- og miljøregelverk» skal vurderes for innlemmelse i EØS‑avtalen og gjennomføring i Norge, Klima- og miljødepartementet peker på et «etterslep» som må ned, og miljøforvaltningen skal sikre «effektiv, korrekt og rettidig nasjonal gjennomføring» av EØS‑rettsakter. Arbeidet med EU beskrives som å håndtere volum, etterslep, innlemmelse og koordinering mellom sektorer – det er dette jeg, i kommentatorrollen, oversetter til at mye handler om å holde tritt med regelverksutviklingen.

Bak dette byråkratspråket ligger det likevel svært konkrete konsekvenser for maritim næring. Forordning om fornybart skipsdrivstoff, strengere klimakrav, nye regler om energi, avfall og plast vil påvirke skipsfart, havner og leverandørindustri direkte. Samtidig omtales slike regelverk primært som del av et generelt regelverkstrykk og en administrativ oppgave i EØS‑systemet – ikke som verktøy i en tydelig maritim strategi.

Et tankekors

For en næring som ofte løftes fram som norsk konkurransefortrinn i den grønne omstillingen, er det et tankekors. Når Norge profilerer seg utad, er budskapet gjerne at vi skal være i front på grønn skipsfart, teknologi og nye drivstoff. I dette dokumentet er det vanskelig å finne spor av en klar plan for hvordan EU‑regelverket skal brukes aktivt for å styrke maritim verdiskaping, arbeidsplasser og innovasjon. Tyngdepunktet ligger i å sikre innlemmelse, redusere etterslep og håndtere administrative byrder – blant annet nevnes skipsavfallsregelverket som eksempel på et område der norske forhold gir særlige administrative utfordringer.

Det betyr ikke at forvaltningen ikke gjør viktig arbeid, eller at deltakelse i EU‑prosesser er uviktig. Men for maritim næring er det forskjell på om EU‑regelverket oppfattes som noe man bare må tilpasse seg, eller som et rammeverk man kan bruke offensivt. I dette dokumentet vipper språket klart i retning av det første.

Tydelig næring

Det er kanskje den viktigste lærdommen for maritim sektor: Skal grønn skipsfart være mer enn overskrifter i taler og allianser, må næringen selv være tydeligere på hvilke forventninger man har til hvordan departementer og direktorater ivaretar maritimt handlingsrom i EØS‑arbeidet. Skipsfarten er en nøkkel i den grønne omstillingen. Da bør den også framstå som en nøkkel i regjeringens egne prioriteringer – ikke bare som én linje i en tabell over regelverk.