Landsloven hadde bestemmelser som gjaldt skip, skipsfører og mannskap, men disse var i all hovedsak knyttet til leidang, som var organisering av sjøforsvaret i Norge i middelalderen, hvor bøndene skulle utrede leidang, det vil si stille med skip og mannskap for kongen. 

En god stund før Magnus Lagabøtes landslov ble vedtatt, hadde norsk eksport i stadig større grad blitt fraktet med utenlandske skip. Særlig gjaldt det import av korn, som var viktig for Norge. Tyske handelsmenn overtok mye av den oversjøiske eksporten fra Norge til tyske områder på slutten av 1200-tallet, og på starten av 1300-tallet overtok tyske skip mye av frakten fra Norge til England. I Bergen hadde kjøpmenn fra Lübeck overtatt mye av eksporten, mens Østlandet var dominerte av kjøpmenn fra Rostock. 

Farmannaloven

To år etter landslovens vedtakelse ble Magnus Lagabøtes bylov vedtatt på et bylagtingsmøte i Bergen den 22. januar 1276. Ikke lenge etterpå ble den gjort gjeldende i alle de større norske byene. Mens landsloven i liten grad ga bestemmelser om skip og handel, inneholdt byloven slike. Ettersom handel var viktig for byene, var det nærliggende å se bylov og sjølov i sammenheng. Byloven bestod av ti kapitler. Sjøfartslovgivningen var nedfelt i kapittel IX og ble kalt Farmannaloven, og ble oppfattet som en egen lov. Farmannaloven ble for øvrig også inntatt i den islandske lovboka Jónsbók fra 1281, som var Magnus Lagabøtes lovsamling for Island. 

Farmannaloven bygget på norske sedvaneretter i sjøfartsforhold. Den regulerte de privatrettslige forholdene mellom kjøpmennene som hadde sitt gods om bord, forholdet til styresmannen, plikter de medfarende hadde omkring skip, navigering, utkikk og vakthold, ansvar for lasten, ansvar ved ulykke, kollisjonsansvar, samseiling med andre fartøy med videre. Farmannaloven kan langt på vei ses på som den første norske sjøloven. 

Mannskapene var likestilte

Loven bestemte at det på hvert skip skulle være en styresmann, som var ansvarlig for navigeringen. Om bord på skipet var også håseterne, som var vareeiere og kjøpmenn og som utgjorde mannskapet. De hadde samtidig visse plikter overfor skipet og lasten. I likhet med styresmannen hadde håseterne med seg last, og som hovedregel skulle de ha med seg like mye last seg imellom. De var vanligvis sjøvante, men var ikke betalt mannskap som bare arbeidet på skipet, slik forholdene senere ble i sjøfarten. 

Karakteristisk for den norske eldre sjøretten er at mannskapet (håseterne) langt på vei var likestilte, og ikke stod i et underordnet forhold til styresmannen, slik mannskap senere ble under skipsføreren i dansk/norsk lovgivning. De hadde likevel plikter om bord og risikerte bot hvis de brøt pliktene. Viktige avgjørelser om bord ble truffet med rådslaging ved hovedmasten.

Det var på forhånd avtalt mellom styresmannen og håseterne hvor skipet skulle seile, og både styresmannen og håseterne pliktet å holde avtalen og være med til det avtalte bestemmelsesstedet. 

Solidarisk ansvar for lasten

Ble det storm og sjøgang, skulle de kaste over bord den lasten som var løs på dekk, dernest den lasten som var tyngst og hadde minst verdi. Håseterne var solidarisk ansvarlige for å dekke det økonomiske tapet til dem som fikk lasten kastet over bord. Dersom det oppstod slåsskamp mellom håseterne om bord og de ble forlikt med styresmannen og de øvrige håseterne, så skulle de holde fred med hverandre, men de måtte betale bot til Kongen.

Når fartøyet lå til ankers skulle håseterne få komme i land én gang per dag. Kokkene skulle imidlertid få komme i land tre ganger per dag: to ganger for å lage mat og en gang for å hente vann. Det var ikke tillatt å lage mat om bord på grunn av brannfare. 

Farmannaloven i Magnus Lagabøtes bylov var gjeldende fram til Frederik IIs sjølov i 1561, mens Magnus Lagabøtes landslov var gjeldende i nesten 400 år, til vedtakelsen av Kong Christian Den Femtis Norske Lov i 1687.

Unionen med Danmark fra 1380 førte til utvikling av en svært streng lovgivning for mannskapet, hvor skipsføreren var allmektig, mens mannskapet risikerte dødsstraff ved overtredelse. I neste nummer ser vi nærmere på Frederik IIs sjølov av 1561.

Terje Hernes Pettersen

Advokat, Norsk Sjømannsforbund