Norge gikk i union med Danmark i 1380 og fra da ble lovgivningen for Norge utarbeidet i Danmark. I 1561 ble Frederik IIs sjølov vedtatt. Loven ble til etter et ønske fra mektige kjøpmenn og redere. Nord for Bergen var det likevel fortsatt Farmannaloven i Magnus Lagabøtes bylov av 1276 som gjaldt.

Gjengitt etter digitalisering i Early European Books. © ProQuest LLC 2017. Med tillatelse fra Karen Brahes Bibliotek, Roskilde.

Sjøfolkene hadde på tiden under Magnus Lagebøte vært kombinert handelsmenn og mannskap. Men skipsfarten ble stadig mer internasjonal. De tyske hanseatene ble på 1300-tallet dominerende med frakt til og fra Norge med tørrfisk, trelast og andre varer, ikke minst gjennom den økonomiske kontrollen av Bergen. Hanseatene mistet imidlertid gradvis sin dominans og rundt 1560 ble de tyske kjøpmennene og håndverkerne i Bergen innordnet i det norske borgersamfunnet. Nederlandske redere dominerte trelastfrakten fra Agder på 1500-tallet. Utviklingen førte til at kjøpmennene ikke selv ble med på reisene. Mannskapsbehovet ble løst ved at sjøfolk ble innleid. 

Rettigheter og plikter

Frederik IIs sjølov var i stor grad basert på Lübecks sjølov av 1542, men også visse bestemmelser fra Visbys sjørett, hollandsk lovgivning, romersk rett og eldre dansk rett. Sjøfartslovgivningen i Østersjøen, Nordsjøen og hele Atlanterhavskysten, var basert på de samme prinsipper og grunnregler. 

Magnus Lagabøtes bylov hadde tatt utgangspunkt i byforhold ved utformingen av Farmannaloven. Visbys sjørett tok imidlertid bondegården som forbilde for sjømannslovgivningen. Husbonden var skipsføreren og skipsbesetningen ble betraktet som tjenere (tjenestefolk). Dette medførte en endring i utformingen av mannskapets rettigheter og plikter. De ble underlagt et strengt disiplinærsystem om bord etter militært mønster hvor overtredelser ble straffet svært hardt, ikke så rent sjelden med døden. 

Gjengitt etter digitalisering i Early European Books. © ProQuest LLC 2017. Med tillatelse fra Karen Brahes Bibliotek, Roskilde.

Kong Frederik II skrev selv fortalen til loven. Den startet med kritikk av skipsførere, som han mente ikke klarte å tilfredsstille «rederes gavn» og ikke visste hvordan de skulle «holde sig mod købmænd». Deretter gikk Kong Frederik II over til å adressere noe som man mente var et problem på denne tiden, nemlig overbetalte og inkompetente styrmenn, først og fremst utenlandske styrmenn som kom til Danmark. Også mannskap fikk passet påskrevet av Kongen i fortalen, som han mente hadde hengitt seg til «drukkenskab, oprør, mytteri, forbund og ulydighed».

Skipsførerens plikt

Som et tiltak for å få bukt med det kongen mente var inkompetente styrmenn og mannskap innførte loven innført krav til dokumentasjon av mannskapets kvalifikasjoner. Mannskapet fikk også enkelte rettigheter med loven, så som rett til forhøyet lønn ved risikofylte utenlandsreiser. Den kanskje viktigste rettigheten for mannskapet som ble innført med loven, var skipsførerens plikt til å dra omsorg for mannskap som var syke mens de var om bord og så lenge skipet var i havn. Regelen er i dag nedfelt i sal. § 8-1.

Styrkeforholdet mellom skipsføreren og mannskapet var svært skjevt, noe som blant annet ga seg utslag i lovens bestemmelser om arbeidskontrakters opphør. Mens mannskapet måtte jobbe ut kontraktsperioden uten adgang til oppsigelse for å få rett til lønn, kunne skipsføreren på grunnlag av en rekke forhold og etter en skjønnsmessig vurdering, avskjedige og sette i land mannskap. Samtidig ble lønna fratatt dem. 

Gjengitt etter digitalisering i Early European Books. © ProQuest LLC 2017. Med tillatelse fra Karen Brahes Bibliotek, Roskilde.

Fredrik IIs sjølov ga ikke mannskapet rett til å kreve avskjed. De måtte vente til kontrakten utløp. Imidlertid kunne en styrmann eller matros som kjøpte eller bygget sitt eget skip og skulle føre det, kreve avskjed så fremt han fant en erstatter eller betalte tilbake lønn som var opptjent. Derimot oppstilte loven en nokså lav terskel for at skipsføreren kunne avskjedige mannskapet, og vurderingen var opp til skipsførerens skjønn. Udugelighet var en av avskjedsgrunnene, og vedkommende kunne bli satt i land umiddelbart. Den som lot skipsførerens mat eller øl gå til spille eller som krevde annen mat enn det som var vanlig etter sedvane, kunne også avskjediges og settes i land.

Skulle kjølhales

Sanksjonene i Frederik IIs sjølov var mange, og de kunne være veldig harde for mannskapet. Selv om sanksjonsformene etter hvert ble mildere, så er det karakteristisk for lovgivningen til sjøfolk at den i århundrer var svært streng, og langt strengere enn for andre yrker. Skipsføreren på sin side, kunne ikke stilles strafferettslig til ansvar. Det skjedde ført ved sjøfartsloven av 1860.

Hvis mannskapet holdt ufred med hverandre slik at «skibsarbejdet dermed bliver forsømt», da skulle den som var skyld i det finne en erstattet for seg og «bøde derfor til kongen og byen».

Dersom skipsføreren mente at en sjømann ikke var så dyktig som han hadde gitt seg ut for å være da han ble ansatt, og dette kunne bevitnes av minst to av mannskapet, skulle vedkommende tape hele lønna si. I tillegg skulle han betale bot til kongen og skipsføreren. Hvis sjømannen ikke kunne betale boten, skulle han kjølhales tre ganger.

Dersom en styrmann var udugelig og hadde utvist skjødesløshet slik at skipet eller lasten kom til skade, hadde skipsføreren myndighet til å utstede dødsstraff dersom udugeligheten kunne bevises med tre forstandige vitner på skipet.

En matros som hadde fått forskuddsbetalt lønn og stakk av fra skipet, skulle straffes for tyveri, noe som etter Visbys sjøvedtekter innebar å bli hengt i galgen. Mytteri var betraktet som den mest alvorlige handlingen og ble straffet med halshugging. 

Da Kong Christian Den Femtis norske lov ble vedtatt i 1687, ble innholdet i Frederik IIs sjølov stort sett videreført. En viktig endring var imidlertid at en sjømann som ble avskjediget, bare kunne settes i land der det bodde kristne folk. Loven av 1687 innførte også krav til skriftlig arbeidsavtale mellom rederen og skipsføreren. Se sal. § 3-1.

Terje Hernes Pettersen

Advokat, Norsk Sjømannsforbund

Jógvan H. Gardar