Den 19. desember 2023 ringte telefonen fra Australia. En rolig og stødig stemme presenterte seg som Knut Renneflott. Renneflott har siden august 1977 jobbet for sjømannsvelferden i mange år, blant annet i Yokohama i Japan. Han fortalte at han tilfeldig hadde kommet over navnet mitt og forstått at jeg arbeidet i Norsk Sjømannsforbund. Derfor håpet han at jeg kunne være et første steg på veien mot å hjelpe en norsk sjømann bosatt i Japan – en mann som ønsket å vende hjem for å tilbringe sine siste år i hjemlandet han forlot for flere tiår siden.

Sjømannen Knut fortalte om, var Harald Edmund Johan Lygresten.

Harald seilte en kort periode under andre verdenskrig – for kort til å få den formelle betegnelsen «krigsseiler», men lenge nok til å ha gjort sin plikt i krigens siste måneder. Han forble sjømann det meste av sitt yrkesaktive liv og tjenestegjorde senere også for sjømannsvelferden, fra april 1977 og frem til pensjonsalder, i fjerne farvann.

Gjennom dette arbeidet hadde han kontakt med flere sentrale personer i Norsk Sjømannsforbund, blant andre Ralf Stahlke og Arvid Dale, og senere Terje Grimsrud ved kontoret i Yokohama.

Den 26. desember 2010 ble Harald brått enkemann da kona Aiko gikk bort. Han flyttet da fra Yokohama til Chiba, hvor han hadde japanske nieser og noen nære venner. Etter hvert som venner falt fra og isolasjonen under koronapandemien satte inn, ble ensomheten merkbar. Ønsket om å vende hjem til Norge og familien vokste frem.

Harald Edmund Johan Lygresten ble født 4. desember 1929 i Bergen. Han etterlot seg få skriftlige spor. Han levde stille, gjorde sin plikt uten å kreve sin rett, og gikk gjennom livet uten å vekke storm. Han var en av dem som gjorde jobben sin – uten å rope høyt om det.

Fruktskipet «Hidlefjord».

Digitalt Museum

Karrieren

Av det lille som lar seg dokumentere, vet vi at Harald mønstret som «boy» om bord i «Stella Polaris», trolig allerede som 14-åring. Opplysninger tyder på at Harald allerede var om bord sommeren 1945, da han ble medlem hos Norsk Sjømannsforbund.

I følge Harald selv, så hadde han fortalt til Knut at han som 14-åring mønstret om bord på «Stella Polaris» i Bergen i november 1944, og var med da skipet skulle gå til New York. Det var fra tjenesten her om bord at han fikk sin krigsseiling, som igjen gav rettigheter til en beskjeden krigspensjon fra Maritim Pensjonskasse.

Sju år senere, da 22 år gammel, mønstret han i San Francisco 21. september 1951 og seilte som matros på «S.S. Romulus». Skipet ankom Tacoma, WA i januar 1952, som del av den Latinamerikanske-linjen for Wiel & Amundsen i Halden. Da hadde Harald over fem års dokumentert fartstid.

I tiden mellom «S.S. Romulus» og «S.S. Polymoon» tjenestegjorde han på flere fartøy, hovedsakelig i fraktefart mellom Vestindia, Karibia og USA – blant annet om bord i «S.S. Rana», «S.S. Hidlefjord» og forskningsfartøyet «Vema» med flere, hvor han mønstret om bord i sistnevnte 1. november 1955 i New York. Her jobbet han en periode sammen med sin bror Alfred, som også var sjømann.

Året etter, knapt 27 år gammel, mønstret Harald på «S.S. Polymoon» i Genova 29. desember 1956 som båtsmann. Etter ankomst til New York 12. februar 1957 ble Harald dimittert kun en uke senere, og han ble da sendt til Marine Hospital på Staten Island. Der ble Harald behandlet, friskmeldt og fikk ny helseattest.

Harald forble en aktiv sjømann. Han dukker opp i mannskapslister på «Lovland», «Artensis», «Tudor», «Lago Viking», «Anita», «Jalanta», «Germa», «Santos», «Sarita» og tankskipet «Havsøy» med flere.

Den neste sikre kilden er fra 21. oktober 1961, der han står som matros på «M/V Baie Comeau». Skipet seilte fra Baie Comeau i Canada 18. oktober og ankom New York like etter, bemannet hovedsakelig av nordmenn.

Harald avmønstret i Japan i 1976 grunnet en skade i benet, og bosatte seg der, og det var slik han begynte sin tjeneste i sjømannsvelferden.

Harald hadde to søsken: broren Alfred, som også var sjømann, og søsteren Reidun Johanna Jacobsen, som fortsatt er bosatt i Bergen. Etter at Harald flyttet utenlands, var han kun i Norge ved et par anledninger.

Etter at han ble enkemann, ble digitale løsninger som Skype et viktig bindeledd til familien i Norge. Niesen Jane Muri tok kontakt og ble en nær støttespiller. I 13 år snakket de sammen hver fredag morgen. Høsten 2023 svarte Harald endelig «ja» da hun igjen spurte om han ville komme hjem.

D/S «Stella Polaris».

Digitalt Museum

«Jo, eg vil heim.»

Det ble besluttet at Jane og hennes datter, Stine, skulle reise til Japan i februar 2024 for å hente ham. Samtidig tok Knut kontakt med Norsk Sjømannsforbund for å undersøke om det fantes muligheter for bistand. Selv om Harald hadde vært medlem siden 1945 og mottatt flere hedersmerker, hadde han ingen sosiale rettigheter i Norge. Det private engasjementet ble derfor avgjørende.

Gjennom kontakt med Sjømannshjemmet i Stavern kom det endelig en løsning. Den 24. januar 2024 kom beskjeden: Harald hadde fått plass.

Jane og Stine reiste til Japan 14. februar 2024. Ingen av dem hadde møtt Harald tidligere – kun sett ham på skjerm. I Chiba ble de møtt av en lavmælt, kvikk og ryddig mann, med glimt i øyet og en naturlig verdighet. Etter to uker med praktiske forberedelser og avskjeder, startet reisen hjem.

Den 28. februar 2024 satte Harald igjen sine føtter på norsk jord, 94 år gammel.

Han bodde først noen dager hos familien i Asker før han flyttet inn på Sjømannshjemmet i Stavern, hvor han fant ro og tilhørighet. Han fikk oppleve både 17. mai og jul i Norge igjen, og søsteren Reidun fikk besøke ham flere ganger.

Helsetilstanden ble gradvis svekket i løpet av 2025. Den 28. november 2025 kastet Harald anker for siste gang – bare seks dager før han ville fylt 96 år.

Sjømannsboken ble stemplet «evig avmønstret».

Harald fikk aldri egne barn, men han fikk komme hjem. Han fikk gjenoppta båndene til familien. Og han etterlot seg spor – ikke i store ord, men i lojalitet, stillhet og trofast tjeneste.

I de stille farvannene.

I plikten.

Og i ønsket om å få komme hjem –

som til slutt ble oppfylt.

Skrevet av Asgeir Olsen Fosnavåg, inspektør i Norsk Sjømannsforbund

«Den norske sjømand er et gennem-barket folke-færd;

hvor fartøj flyde kan, der er han første mand.

På togt og hjemme her, ved sund og skær og fiske-vær

han har sin Gud i sind, og sætter livet ind.»

Norsk sjømanns-sang

Bjørnstjerne Bjørnson

D/S «Polymoon».

Digitalt Museum