Loven om norske lønns- og arbeidsvilkår i norske farvann og på sokkelen markerer et vannskille. Etter 17 års kamp er prinsippet endelig på plass: Norsk arbeid i norske farvann skal lønnes på norske vilkår. Nå begynner den vanskelige delen. Loven skal ikke lenger bare vedtas, den skal praktiseres – i kontrakter, allmenngjøring, tilsyn og hver enkelt bemanningsplan.​

Samtidig står sjøfolk midt i andre rettferdighetskamper. Kriminalisering og svartelister minner oss om hvor sårbar du er når noe går galt til sjøs. Kontrolltiltak, lugarrazziaer og innsyn i helseopplysninger tester grensene for både personvern og tillit om bord. Færøyske sjøfolk presses økonomisk av nye skatteregler, og kokker og forpleiningsansatte holder hjula i gang alene i byssa, mens det lyser rødt i arbeidsmiljøkartleggingene.​

Midt i dette skal en ny generasjon velge sjøen. Skoleskip som «Lofoten» viser hva som virker: praktisk læring, tett miljø, null frafall og ungdom som allerede tenker ansvar, sikkerhet og fagstolthet. Men uten flere elevplasser med tilstrekkelige lærerressurser, tydeligere utdanningsløp og reelle muligheter videre, risikerer vi å mangle folk samtidig som kravene til kompetanse øker.​

Også beredskapen gjør dette akutt. Et mer urolig Europa, en sårbar kystlinje og store mangler i både Sjøforsvaret og handelsflåten gjør at behovet for norske sjøfolk sjelden har vært tydeligere – til totalforsvar, energiforsyning og hverdagstrafikk langs kysten.​

2025 blir derfor ikke bare året da nye lover ble vedtatt, men året da ansvar ble fordelt. Myndighetene og partene i arbeidslivet må nå sørge for at loven gir flere norske sjøfolk, ikke flere smutthull. Samtidig må rettferdighet, vern og rekruttering løftes samtidig – fra maskinrom til broa. Det er nå, i gjennomføringen, det avgjøres om norske vilkår til sjøs blir et historisk vedtak eller en historisk mulighet som glapp.

Jógvan H. Gardar

Ansvarlig redaktør