Innstillingen ble lagt i en skuff, men mange forslag ble likevel vedtatt i årene som fulgte.

I 1908 oppnevnte Departementet for handel, sjøfart og industri en mønstringskomité som bestod av 11 medlemmer, med sjøfartsdirektør Magnus Andersen som formann. Mønstringskomitéen leverte 15. mars 1910 sin «Indstilling til Lov om sjømænd» på over 300 sider, noe som den gang var uvanlig omfangsrikt. Komitéen foreslo at man samlet «alle spørsmaal vedrørende skipsmandskapet i et utkast til Lov om Sjømænd…». 

Illustrasjon: Jógvan H. Gardar

Ifølge Mønstringskomitéen var det om lag 40.000 sjøfolk i handelsflåten i 1908. Av disse var ca. 25 prosent utlendinger. Komitéen viste til at mange sluttet etter to til tre år i yrket. Komitéen anså det derfor som «sin hovedopgave» å foreslå lovbestemmelser for å «søke bevaret dygtige mandskaper for den norske handelsflaate…og sikre en tilstrækkelig tilgang til denne.»

Norges konkurransefortrinn

Mønstringskomitéen viste til at det var stor konkurranse i internasjonal skipsfart, og at flere land, blant annet Frankrike, ga subsidier til sine rederier. Den engelske flåtens fordel lå ifølge komitéen i kapitalsterke selskaper, «kolonienes glimrende beliggenhet og en nedarvet sans for sjømannsvesenet». Komitéen forklarte at den norske stat ikke ville kunne gi rederne subsidier, og at man heller ikke kunne regne med å ha store kapitalsterke selskaper, slik det var hos andre store sjøfartsnasjoner. Komitéen fastslo at Norge hadde «kunne hævde sin stilling» på grunn av «vor vel utdannede og energiske rederstand – [og] vore skibsbesætningers effektivitet». Det var viktig at Norge videreutviklet «det levende materiell», mente komitéen, og fastslo:

«For et skip utrustet paa hensiktsessig maate og med en førsteklasses besætning om bord, vil der alltid være plads paa verdensmarkedet. Til et saadant skib vil man altid fortrinnsvis betro sine varer. Heri ligger efter komiteens oppfatning vor fremtid på sjøen».

Et av komitéens forslag gjaldt arbeidskontraktene. Mange sjøfolk ble forhyret på ubestemt tid, og hadde de ikke avtalt noe annet, var de etter sjøfartsloven bundet til å stå om bord i to år. Komitéen mente at toårsregelen hadde vært «spiren til mangt et rømningstilfælde» som kunne vært unngått ved en kortere kontraktstid. Dette problemet forsøkte komitéen løst ved å foreslå lovfestet åtte dagers oppsigelsestid.

MØNSTRINGSKOMITEEN: Fra venstre, sittende: Gustav Barmann, Christian Hannevig, Magnus Andersen, A. Mellug og A. Mathiesen. Stående: J. Gerckens Bassøe, A. Schumann-Hansen, Leif Bøgh, A. S. Aarøe, A. Egidius Carlsen, K. Halvorsen og Olaf L. Barstad. FOTO: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Norsk lønn

Komitéen var opptatt av at de norske sjøfolkene skulle opprettholde båndene til Norge. Den viste til at Frankrike «med sin utviklede sans for økonomi og deres forstaaelse av dens betydning for arbeiderklassen», hadde kommet lengst i å sikre at sjøfolkene fikk «økonomisk utbytte av deres fartstid». De franske kapteiner hadde nemlig ikke lov til å utbetale lønn under reisen uten konsulens samtykke. Norge hadde ingen slike regler.

For utenriks fart foreslo komitéen at rederiet skulle utbetale halvparten av lønna til mønstringsmann på sjømannens hjemsted, som så skulle sette pengene i sjømannens navn inn i en «solid bank». Den andre halvparten skulle sjømannen få utbetalt etterskuddsvis ved kontraktens avslutning hjemme i Norge. Komitéen mente at de foreslåtte bestemmelser ville motvirke at mannskapets hyre «i letsindighet bortødsles i utlandet», og påpekte at sjømannen: 

«ofte allerede ved utgangen av mønstringslokalet omringes av samvittighetsløse personer, som spekulerer i hans penger paa den mest ublufærdige maate».

Ville sikre landlov

Komitéen viste til at flere ledende sjøfartsnasjoner la stor vekt på å hindre avmønstring av sine sjøfolk i utlandet. For å «binde sjømændene til de norske skibe» og hjemlandet, foreslo derfor komiteen å innføre en rett til fri hjemreise etter to år. 

Etter inspirasjon fra den tyske Seemandsordnung foreslo komiteen en rett for mannskapet til landlov i fritiden når skipet var i havn eller i dokk. En slik rett skulle gjelde ved havneopphold over 24 timer, og landlov skulle vare i minst 24 timer. Komiteen forklarte:

«Med den underordnede sjømands stigende oplysning og selvstændighetsfølelse, kan det ikke undlade at virke irriterende, at han selv hvad anvendelsen av sin fritid angaar, skal være fuldstændig underkastet skibsførerens vilkaarlighet.»  

Foreslo disiplinærrett

Disiplinærstraff hadde blitt innført med sjøfartsloven av 1893. Komiteen påpekte at man «hører ofte nok klage over disciplinen paa norske skibe og denne kunde visselig ofte ogsaa være bedre», men at sjømannen «er i besiddelse av de samme egenskaper som præger nationen forøvig», blant annet «utpræget selvstændighetsfølelse» og «sterk retsfølelse».

I stedet for at skipsføreren alene fastsatte disiplinærstraff, foreslo Mønstringskomiteen at det om bord i skip ble opprettet en disiplinærrett bestående av skipsføreren, førstestyrmannen og en representant for de underordnede. 

Forslagene vedtatt langt senere

Flere av komitéens forslag til sjømannslov var radikale og kontroversielle. Mange av forslagene ville i sum gi sjøfolk vesentlig bedre rettigheter, men ville nok også vært forbundet med nokså store kostnader for rederiene. Departementet fulgte imidlertid ikke opp med en lovproposisjon etter at innstillingen ble avgitt. Den ble lagt i en skuff i Handelsdepartementet. 

Da den første sjømannsloven ble vedtatt i 1923, var den imidlertid basert på flere av Mønstringskomitéens forslag, blant annet rett til landlov. Komiteens forslag om å innføre åtte dagers oppsigelsesfrist ble inntatt i sjømannsloven, men da med en frist på syv dager. 

Andre av Mønstringskomitéens forslag ble vedtatt langt senere. Komitéens forslag om fri hjemreise ble innført i 1939, men likevel slik at sjømannen måtte dekke en tredel selv. Forslaget om obligatorisk lønnstrekk (familietrekk) ble midlertidig innført under andre verdenskrig for å støtte familiene hjemme i det okkuperte Norge. Komitéens forslag om at en disiplinærkomité, og ikke skipsføreren alene, skulle fastsette disiplinærstraff, ble gjennomført i 1953. 

Den kanskje største betydningen av komiteens innstilling er likevel at den for første gang satte fokus på arbeidstakernes rettigheter på sjøen og framhevet disse som sosiale rettigheter. 

Skjebne og etterliv

Magnus Andersen skrev i sine memoarer at komitéens utkast til sjømannslov ble møtt med «motstand fra reder- og skibsførerhold» som den «ikke fortjente». At innstillingen ikke ble fulgt opp fra departementets side, kan også ha hatt med Magnus Andersens personlighet å gjøre. Han hadde blitt møtt med skepsis fra rederhold allerede fra han startet i stillingen som den første sjøfartsdirektøren. At Andersen skaffet seg politiske uvenner og falt i unåde året etter at innstillingen ble framlagt, kan nok også ha bidratt til at innstillingen aldri ble fulgt opp av departement eller Storting. 

Komitéen var på mange måter forut for sin tid. Sjøfartsnasjonen Norge var imidlertid ikke klar til å foreta så store endringer på så mange plan som komitéen foreslo.