TRI NGUYEN DINH (tekst og foto)

– Jeg har vært besatt av tatoveringer siden jeg var liten gutt, sier Svennevig når Maritim Logg møter han.

Gutten vokste opp på innlandet, der det var mange sjøfolk. Så møtene med sjømenn ble både mange og naturlige.

– Det var mye tatoveringer på gamlekara. Jeg syntes det var magisk at pigmentene forble i evig tid. Tatoveringer er det eneste du tar med deg i grava og døden.

FØRSTE BOK

Magikon Forlag

Åpen bok

Tusenvis av nordmenn har dratt til sjøs. Mange har kommet tilbake med tatoveringer som markerte deres tilhørighet og erfaringer.

– Men hvorfor var det slik at så mange sjøfolk hadde tatoveringer?

– Det var et behov for å bli lest. Når man kom til et nytt land eller en ny kultur, så var det fint å kunne lese av hverandre. Du kommer derfra. Han har drept syv stykker. Han har tatt syv hoder. Dette har fascinert sjøfolk, sier Svennevig.

Min tatovering - Henrik Tveit Thue

I tidlig seilskutetid på 1700-tallet, var det nesten sånn at sjøfolka måtte tatovere seg. Den engelske marinen ville at mannskapet skulle tatovere seg, både for at det skulle være lettere å rangere besetningen, men også for at det skulle være lettere å identifisere dem som omkom og fløt i land.

Merkene på kroppen fortalte mye.

– En svale på brystet betyr at du har seilt 5000 nautiske mil. En drage på ryggen betyr at du har vært i Kina. Med en skute på brystet, har man krysset Atlanteren. En skilpadde sier at du har krysset ekvator. Et rep viser at man jobber på dekk eller har losset et skip. Hele livet sto å lese, dersom sjømannen var tatovert fra topp til tå.

To bøker

Det var tilfeldigheter som ledet Svennevig til å gi ut bøker. Han skulle lage fotoutstilling, men et forlag hektet tak i Svennevig og så bokpotensialet.

I den første boka, «Norske sjømannstatoveringer», skriver forfatteren blant annet om hvor sjøfolka dro, hvordan tatovørene møtte sjøfolk, hva slags tatoveringer de tok og hva de betød.

Den andre boka er om skipstømmermann Johan Fredrik Knudsen fra Fredrikstad. Da Knudsen døde i 1948, etterlot han seg tatoveringsutstyret sitt og en stor samling håndtegnede motiver – en viktig del av norsk tatoveringshistorie.

– Jeg prøver å dokumentere alt jeg kan av den tatoveringshistorien vi har og kryper meg sakte bakover i tid. Det handler om at det er et kulturhistorisk uttrykk som er i ferd med å forsvinne, og som vi må bevare. Det at tatoveringer blir med i døden, gjør jo også at de blir borte for evig. Hvis ikke noen fotograferer dem, får vi aldri vite hva de hadde eller hvor de fikk det.

ANDE BOK

Magikon Forlag

Hyllest

Svennevig er glad for at Maritim Logg skal i gang med den nye tatoveringsserien.

– Den vil være med å dokumentere og bevare et viktig kulturelt utrykk.

I dag er sjømannstatoveringer med og hyller tidligere generasjoner på sjøen, samtidig som merkene kan gi inspirasjon og stolthet i sitt eget yrke, ifølge historikeren. Han oppfordrer dagens sjøfolk til å fortsette å romantisere det som har vært så viktig for sjøfolka.

– Standing on the shoulders of giants, ikke sant? Det er utrolig mange sjøfolk som har vært ute før dem, og lagt grunnlaget for den verden vi har i dag. Derfor kan man med stolthet favne enda tettere på tatoveringskulturen sin, avslutter Svennevig.