Nils Ragnar Løvhaug (tekst)

– Vi er opptatt av best mulig samarbeid og koordinering mellom skolene – både på tvers mellom fagskoler, høgskoler og universiteter, og innenfor nivåene. Dette handler både om samkjøring av læreplaner, om deling av ressurser, som for eksempel simulatorer, og ikke minst om lærerkrefter. Mange skoler sliter med å få tak i kvalifiserte maritime lærere, særlig fast ansatte over tid. Det er såpass gode tider ute på sjøen at konkurransen er tøff om kvalifisert arbeidskraft, sier avdelingsleder Morten Kveim i Norsk Sjøoffisersforbund.

Morten Kveim, Norsk Sjøoffisersforbund.

Sigbjørn Larsen

– Må tørre å bruke penger

Hans kollega Odd Rune Malterud, fagsjef i Det norske maskinistforbund, er enig i at mangelen på sertifiserte lærere er en flaskehals det må gjøres noe med, blant annet gjennom mer konkurransedyktig lønn. I tillegg ser han muligheter for å koble på andre deler av næringa i større grad enn i dag. 

– Mange er interesserte i å lære vekk faget sitt – ikke bare til dem som har opplæringsstillinger om bord, men også på utdanningsinstitusjonene på land når det passer med turnus, slik som i Sverige. Der kan bedrifter låne ut sitt personell – med full betaling – til undervisningsinstitusjonene, som da stiller med en pedagogisk ansvarlig, slik at fagpersonellet slipper å ta lang utdanning før de kan kalle seg lærer. En slik ordning vil også gi dem nyttig kompetanse de kan ta med seg tilbake til opplæringa om bord. 

Odd Rune Malterud, Det norske maskinistforbund.

Jogvan Hugo Gardar

– Slike ordninger kan også omfatte fagpersonell fra for eksempel Sjøfartsdirektoratet, utstyrsleverandører og forbundene, det vet jeg skolene setter pris på. Løsningene finnes, om alle spiller på lag og er villig til å investere i næringas viktigste ressurs – kompetansepersonell. 

Reviderte standarder

Den maritime utdanninga i Norge er lovfestet til å følge IMOs STCW-konvensjon (International Convention on Standards of Training, Certification and Watchkeeping for Seafarers), som setter minstestandarder for kvalifiseringskrav til personlige sertifikater. Sjøfolks rett til nødvendig opplæring er også tydelig nedfelt i både skipssikkerhetsloven og skipsarbeidsloven, noe forbundene har jobbet mye for å få på plass. 

STCW ble sist revidert i 2010, og arbeidet er nå i gang med å oppdatere standardene. Dette er et arbeid forbundene følger tett gjennom sin IMO-deltakelse, for å sikre framtidige minimumsstandarder i en konkurranseutsatt norsk maritim sektor. 

– Forbundene er enige om at STCW-grunnutdannelsen må være på plass. Nye energikilder og semiautonome skip betyr ikke at vi må lære framtidas studenter en helt annen måte å tenke skip på. Alle som går på skole – om du skal bli matros, skipsmotormekaniker, maskinoffiser, elektrooffiser eller dekksoffiser – må fortsatt lære å operere alle skipets funksjoner manuelt. De må kunne være i stand til å få skipet tilbake til normal tilstand eller trygt i havn, og ikke måtte overlate all kommando til de tekniske hjelpemidlene. Og ombordtrening må fremdeles være en sentral del av utdanninga, slår Malterud fast. 

Ønsker betalt etterutdanning

Etterutdanning av sjøfolk er et annet sentralt tema. Trendene mot nye energikilder og autonomi gjør dette brennaktuelt. 

– Vi ønsker å bidra til at det etableres relevante videreutdanningstilbud på toppen av den sertifikatgivende utdanninga. Jeg tror behovet for dette vil være økende med den teknologiske utviklinga vi ser nå, sier Kveim.

– Jeg vet at mange medlemmer er lei av å ta etterutdanning på fritida. Men siden vi ikke kan konkurrere på pris, må vi gjøre det på kompetanse – med topp utdannede sjøfolk i Norge. Da trenger også hver enkelt disse skipsspesifikke kompetansekursene, både for sin egen, sine kollegers, det ytre miljøets og tredjeparts sikkerhet. Loven slår jo også fast at flaggstaten og arbeidsgiverne skal legge til rette for nødvendig kompetanseheving i arbeidstiden – med full lønn, legger Malterud til. 

Bruk for alle sjøfolk

Blant Norsk Sjømannsforbunds medlemmer er det mange som tar fagbrev og går fagskole. For å opprettholde tilfanget av sjøfolk til de underordnede stillingene om bord, mener forbundssekretær Gunnar Amland at arbeidsgiversida må bli flinkere til å framsnakke også disse jobbene. 

Gunnar Amland, Norsk Sjømanns­forbund.

Roy Ervin Solstad

– I dag er det bare nyheter når de skal fjerne folk. Du får ikke nye søkere til sjøs hvis alt skal være negativt. Rederne må vise ungdom at de utdanner seg til noe de faktisk har ei jobbframtid i. Skal vi få ungdom til å velge sjøen, må du få fram det positive i å være på sjøen, at det går an å kombinere familieliv og livet til sjøs, og at det også i framtida vil være bruk for sjøfolk i alle stillinger om bord. 

Økende behov

Forbundene samarbeider tett med resten av maritim sektor om rekrutteringstiltak som «Maritim Framtid» og «Maritim Karriere», og det er stor enighet om at dette er et avgjørende satsingsområde. 

– Slik det ser ut i dag vil vi komme til å ha behov for flere sjøfolk enn vi for tida klarer å utdanne. Forsvaret har sagt at de skal ansette mange sivile sjøfolk de nærmeste årene, og flere deler av næringa går godt om dagen. Hele den maritime sektoren må jobbe sammen for å løse dette, slår Morten Kveim fast.